pressure
Tårene presser på. Hele tiden. Jeg savner deg. Vi skulle jo ordne opp. Men jeg er visst ikke så viktig allikevel. Går bra. Gjør ingenting. Noen sier jeg har fått en bra start på det nye året, men de vet ingenting. Absolutt ingenting. Vet ikke hvor vondt det egentlig er. Her inne, i hjertet.
På den ene siden står det noen og dytter en kniv sakte inn, og drar den sakte ut igjen. Mens på den andre siden står det noen og koser, klemmer og er skikkelig gode. Jeg blir delt i to av dette. Vil ikke mer. Tårene presser på igjen.
Ingen forstår hva jeg mener. Ingen å snakke med. Hater det. Alle bare later som. Ingen som virkelig bryr seg lenger. De bare bryr seg om sladderet. Fin verden vi lever i. Venner kaller vi dem, men lever de egentlig opp til de kravene vi setter hos virkelige venner, er det noen som lever opp til dem? Eller er det kravene som er for høye? Det er det ikke. Kravene er enkle. Bry seg. Vise det. Være der. Så jævla enkelt er det. Er ikke verre enn det.
