henriette linnea

Så det er sånn det føles altså. Å være så nærme. Jeg kjenner det på hele meg, kjenner det i hele kroppen. Kjenner du det også? Føles ut som om jeg skal miste alt. For jeg mister jo ikke bare deg, det er så utrolig mye mer enn det. Det handler ikke bare om oss lenger, det handler om alt rundt. Innerst inne vet du at det er vi som er problemet, og vi må bare innse det. Men jeg orker ikke mer, rett og slett. Jeg er så sinnsykt sliten. Sliten av å tenke, sliten av å lure, sliten av å forklare, sliten av å mene, sliten av alt. Jeg lider, men vet at du også gjør det. Derfor vi ikke kan holde på slik lenger, late som. Det går bare ikke. Er ikke rettferdig for noen av oss. Er dårlig gjort å fortsette bare for å fortsette. Har ingen grunner lenger, har bare deg. Men snart har jeg ikke deg engang. Og det føles helt forferdelig ut, men samtidig føles det rett. Vi har hatt vår tid, sånn er det bare, kanskje vi får mer tid en annen gang? Håper det, egentlig. Men ikke akkurat nå. For nå er jeg sliten. En ting skal du vite, jeg elsker deg. Det vil jeg alltid gjøre, du kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt. Det mener jeg, virkelig.