Savn
Jeg savner deg. Skjønner du ikke det? Jeg savner hvordan du var, det du brukte å gjøre uten at noen ba deg om det. Jeg savner hvordan vi bare kunne stikke av en tur, kjøre rundt i byen, bare du og jeg. Snakke sammen, du støttet meg alltid. Du var der alltid for meg. Jeg savner det. Du har forandra deg skikkelig. Mange mener kanskje til det bedre, men jeg vet ikke om jeg er helt enig. For jeg kjenner deg ikke igjen. Du har blitt til en helt annen person. Jeg vet ikke lenger hva som gleder deg, eller hva som sårer deg. Og alt er hennes feil. Ser du ikke det? Jeg savner da du hadde egne meninger, og sto opp for dem. Det var det du som lærte meg. Og jeg savner å lære ting av deg, nå vil jeg bare være mest mulig drittsekk mot deg. Fordi jeg ikke orker å tenke på hvor mye du har forandret deg. Nå, når jeg forteller deg ting, går du rett til henne, og hun får vite alt jeg har sagt til deg i fortrolighet. Alt jeg trodde du og jeg skulle dele sammen, som en hemmelighet. Jeg kan godt snakke med deg, men det blir ikke det samme lenger, for jeg vet hun får vite det uansett. Og det vil jeg ikke. Jeg vil dele hemmeligheter med deg igjen. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor avhengig du har blitt av henne. Så avhengig at du ikke kan dra en tur vekk fra byen en gang uten at hun må være med. Jeg savner deg, noe så sinnsykt. Så mye at av og til, så griner jeg når jeg snakker om deg. Det er forferdelig. Jeg hater meg selv for det. For jeg vil ikke savne den du var så mye, siden alle liker den nye deg mye bedre.. Før brukte jeg å se på deg som verdens beste, men jeg begynner å bli usikker. Og det er kun en grunn. Henne. Jeg savner deg sånn. Kom tilbake, vær så snill?